Gerber: fra julegave til utstyrspatent

De fleste utstyrsmerker begynner hos en håndverker. En smed, en skomaker eller en seilmaker lager noe til seg selv, og oppdager at andre vil ha det samme. Gerber begynte et annet sted: i kundelisten til et reklamebyrå i Portland, Oregon.

Familien Gerber startet byrået i 1910. I 1939 sendte Joseph Gerber og sønnen Pete ut en liten serie håndlagde knivsett som julegave til kundene. Settene ble lagt merke til, og katalogselskapet Abercrombie & Fitch ba om flere for å selge dem videre. Gerber Legendary Blades ble til samme år.

Kildene spriker på hvem som skal kalles grunnlegger. Wikipedia oppgir Pete Gerber alene. Pressemeldingen Gerber sendte ut da Pete døde i 2019, beskriver julegaveserien som et samarbeid mellom far og sønn og lar Joseph stå som eieren av byrået. Den framstillingen er selskapets egen, men den virker mest presis: faren hadde kundene, sønnen bygde selskapet.

Håndverket kom uansett utenfra. Etter Wikipedias framstilling var Gerber det første knivfirmaet som gikk sammen med en frittstående knivmaker, David Murphy, om å lage produktene sine. Selskapet hadde verken smie eller tradisjon da det begynte å selge kniver. Det hadde en distribusjonskanal og en formening om hva kunden ville ha.

Det høres ut som en svakhet. Over tid ble det noe annet.

Hva selskapet faktisk bidro med

Et merke kan bidra på to måter. Det kan finne opp materialet eller metoden, eller det kan definere problemet. Gerber har sjelden gjort det første. Det klareste eksempelet på det andre ligger i et patent fra 1991.

Finske Fiskars kjøpte selskapet i 1987. Fire år senere, 8. mars 1991, leverte Fiskars inn en patentsøknad med tittelen «Pocket tool with retractable jaws». Den ble innvilget som US 5 142 721 i september 1992. Oppfinnerne var George C. Sessions, Chuck D. Mills, Bradford J. Parrish og Douglas R. Hutchens.

Dette er ikke et patent på et blad. Det sier ingenting om stål, egg eller herding. Det handler utelukkende om hvordan du får tangen ut av håndtaket.

Bakgrunnsavsnittet formulerer problemet rett fram: på et vanlig sammenleggbart tangverktøy kreves begge hender for å brette håndtakene ut fra lagringsstillingen, og begge hender for å legge dem tilbake. Konsekvensen beskrives nøkternt: det begrenser nytten av verktøyet i enkelte situasjoner.

Løsningen er at kjevene ikke brettes ut. De skyves ut. De ligger i spor inne i håndtakene, og patentteksten beskriver at sentrifugalkraften fra et vipp med håndleddet får dem til å gli fram i åpen stilling.

Hvorfor forskjellen betyr noe

Forskjellen virker liten på papiret. Den melder seg først når den andre hånden er opptatt: den holder delen du reparerer, eller den henger i noe, eller den er skadet. Et verktøy som krever to hender for å komme i bruk, er i praksis ikke tilgjengelig i akkurat de situasjonene der det er mest bruk for det.

Mekanismen lever videre i Multi-Plier 600, som kom i 1998. Gerber kaller seg selv den største produsenten av kniver og multiverktøy til det amerikanske forsvaret. Det er selskapets egen påstand, ikke et tall fra en uavhengig kilde. Men en glidemekanisme fra 1991 som fortsatt sitter i en modell som selges i 2026, sier noe uavhengig av markedsføringen.

Samme vane, et annet verktøy

Den samme vanen går igjen i LMF II Infantry. Kniven er konstruert av Jeff Freeman, og oppgaven den ble laget for var å få flygere ut av et havarert fly.

Den avgjørende konstruksjonsdetaljen ligger ikke i eggen. Den ligger i at kniven mangler gjennomgående tange, altså det stykket stål som ellers går i ett fra bladet og ut til enden av håndtaket. Bruddet er lagt inn med hensikt: treffer en strømførende ledning metallknappen bak på håndtaket, finnes det ingen sammenhengende metallvei fram til hånden din.

Det koster noe. En tange som går helt gjennom, tåler vridning og slag bedre enn en som stopper underveis. Her er den styrken byttet bort for å stenge én bestemt ulykke ute. Om byttet er riktig, avhenger helt av hva kniven skal gjøre. Skal den kløyve ved og tåle hardhendt bruk i skogen år etter år, er gjennomgående tange det tryggere valget. Skal den brukes til å komme seg inn i et vrak med ukjent elektrisk anlegg, er bruddet hele poenget.

I begge tilfellene er den interessante beslutningen tatt et annet sted enn der kundene leter. Ikke i stålvalget, men i spørsmålet om hva som skjer når brukeren bare har én hånd ledig, eller tror feilaktig at en ledning er død.

Hva en opphavshistorie er verdt

Slike historier blir fort markedsføring. Årstallene er ikke den nyttige delen. Det nyttige er hvilket spørsmål et selskap har gjort til sitt, for det går igjen i produkter som ellers ikke har noe med hverandre å gjøre.

Et reklamebyrå som begynte å selge kniver uten å kunne lage dem, måtte finne sitt bidrag et annet sted enn i smia. Det bidraget ble en bestemt måte å stille spørsmålet på. Trettifem år etter patentsøknaden er det fortsatt det samme spørsmålet.

Det kan du etterprøve selv. Ta verktøyet i én hånd og se hvor langt du kommer.

Resten av utvalget ligger i Gerber-kolleksjonen.

Kilder: US-patent 5 142 721, «Pocket tool with retractable jaws» · Wikipedia: Gerber Legendary Blades · SGB: pressemelding om Pete Gerbers død · Multitool Wiki: Multi-Plier 600