Jamming og spoofing: når posisjonen ikke er til å stole på

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) publiserte 28. april 2026 nye målinger fra Varangerhalvøya i Øst-Finnmark. Sammen med Finnmarkspolitiet har Nkom målt både fra luften og fra bakken siden mars, og analysene viser nå forstyrrelser av satellittnavigasjon (GNSS) ned til 2000 fot, altså cirka 600 meter, over Varangerhalvøya. Det er lavere enn det som tidligere er registrert i området. Nkom oppgir at de foreløpige analysene viser at forstyrrelsene fortsatt stammer fra Russland.

Rådet fra politiet var kortfattet. Den som skal på tur nær grensen bør ikke stole blindt på at GPS-utstyret virker, og bør ta med kart og kompass i tillegg.

For den som bruker utstyr i felt, er det rådet som er interessant. Et råd om å ta med kart og kompass er ikke nostalgi. Det er en beskrivelse av at et system de fleste har sluttet å tenke på som sårbart, er sårbart i deler av Norge.

To feil som ikke ligner på hverandre

Jamming og spoofing blir ofte nevnt i samme setning, men de feiler på motsatt vis. Forskjellen avgjør hvordan du oppdager dem.

Jamming er støy. Mottakeren får ikke tak i satellittsignalene og mister posisjonen. Det er en åpenbar feil. Mottakeren melder at den søker, og du vet at du står uten posisjon.

Spoofing er falske signaler. Mottakeren får noe som ser ut som gyldige satellittsignaler, regner ut en posisjon og viser den. Posisjonen er bare feil. Det kommer ingen feilmelding, for mottakeren har ikke gjort noe galt. Den har gjort nøyaktig det den er bygget for.

Det er derfor spoofing er den farlige av de to. En GPS som ikke virker, er irriterende. En GPS som virker og tar feil, er noe annet, særlig hvis du har lagt opp ruten etter den og ikke har et kart å kontrollere mot.

Kontrollen er den samme som før

Spørsmålet du skal stille, er gammelt: stemmer det du ser med det du blir fortalt?

Et punkt på en skjerm kan ikke vurderes alene. Et punkt holdt opp mot en elv, en rygg, en vei eller en kjent høyde kan det. Plasserer mottakeren deg på andre siden av et vassdrag du ikke har krysset, er det mottakeren som tar feil, ikke terrenget.

Det forutsetter at du har et kart å sammenligne mot, og at du har sett på det underveis og ikke bare ved avreise. Den som har fulgt en linje på en skjerm i tre timer, har ingenting å kontrollere mot idet linjen blir feil.

Rekkefølgen er hele poenget

Analog navigasjon virker dårlig som nødløsning du henter frem når det elektroniske svikter. Den virker når den har vært i bruk hele veien.

I praksis handler det om noen få og nokså kjedelige vaner. Kursen settes før du går inn i terrenget, ikke etter at du er blitt usikker. Du vet omtrent hvor langt du kommer på en time med den sekken du faktisk bærer. Du holder orden på hvor du er på kartet underveis, slik at avstanden mellom siste sikre posisjon og nå er kort nok til å gås tilbake.

Dette er ferdigheter som forvitrer raskere enn utstyret. Et kompass fra 1990 virker fortsatt. En rutine for kursholding du sist brukte i 2015, virker ikke.

Hva som skal med

Kartet må være lesbart i vind og regn, og det må kunne tas frem uten at du setter fra deg sekken. En kartmappe er det enkleste svaret på begge delene. Modellen fra Helikon-Tex har et kartvindu på 23,5 × 23,5 cm bak glidelås, veier 118 gram og er sydd i 500D Cordura. Produktsiden oppgir at den beskytter mot vær, og at den ikke er vanntett. Det er en forskjell verdt å merke seg før du legger det eneste kartet ditt i den.

Kompass dekker egentlig to ulike oppgaver, og det er lett å kjøpe til den ene og tro at begge er løst. Kartarbeid, altså å ta ut en kurs fra kartet og regne mellom kart og terreng, krever et kompass med kompasshus og en grunnplate som kan legges inntil kartet. Å holde kursen mens du går, krever bare rask avlesning. Et håndleddskompass er bygget for den andre oppgaven. Helikon-Tex-modellen er væskefylt, slik at nålen står roligere mens du er i bevegelse, og den sitter der du kan lese av uten å stoppe. Den erstatter ikke et kartkompass. Den gjør at du sjekker kursen oftere, og der ligger verdien.

Hva dette ikke er et argument for

Det er fristende å lese forstyrrelsene i Øst-Finnmark som et argument for å slutte å bruke satellittnavigasjon. Det holder ikke. GNSS er fortsatt det raskeste og mest nøyaktige verktøyet du har for å vite hvor du er, i det aller meste av landet, det aller meste av tiden.

Poenget er smalere. Et verktøy som er pålitelig nok til å bli den eneste metoden, er ikke dermed pålitelig nok til å være den eneste metoden. Nkom har målt i Øst-Finnmark siden mars og sier de vil fortsette å følge situasjonen, og bildet endrer seg. Den som har kartet i mappa og har brukt kompasset i sommer, slipper å følge med på målingene.

Kilder: Nkom, 28. april 2026, NRK, 28. april 2026, VG, 17. september 2025.